Uinspirert

Jeg er en umotivert og uinspirert blogger.

Derav stillheten.

På feriekoloni

De siste dagene har jeg brukt i Sørkedalen, der Linda passer hus og katter. Dette er et veldig lite blogginnlegg, men bildene taler for seg.

Vi har kost med kattene:

Og solt oss. I shorts:

Hurra!

Støv i hjertet

Åjada. Hvis jeg noen gang lurer på hvorfor jeg plutselig får et hosteanfall uten å være syk igjen, vet jeg egentlig allerede svaret.

Dagen i dag skulle gå med til å passe Ebba. Det utgikk. Jeg våknet med kink i nakken igjen, og kunne bare se til høyre. VELDIG langt til høyre. Så jeg måtte bruke en egenmelding der, gitt, og skulle heller bare ligge på sofaen og se TrueBlood til jeg skulle karre meg ut og gå på kino. helt til jeg husket at jeg hadde lovt meg bort til bæring av møbler for mamma... Hun skal nemlig arve noen av våre møbler, eller, få tilbake de hun en gang ga til oss, er vel mer riktig. Og de skulle hentes i dag. Jeg slapp heldigvis å være, og dermed slapp jeg antagelig også et liv som ville gått ut på å aldri kunne se om det kom biler fra venstre når jeg gikk over gata. Nakken fikk hvile, og jeg fikk bare administrere bæringen. Så: mindre fysisk arbeid, mer psykisk arbeid. Og så fort det virvlende støvet la seg, så jeg på de resterende møblene. Og hullene mellom dem. Litt vemodig. De møblene har vi sammen fylt med ting og tanker. Og veggen bak de malte vi en gang.

Så her sitter jeg nå. Og undrer meg igjen over den tiden man egentlig er to. Det er den tiden da alle har gått og tatt med seg det de kom for. Det er den tiden det er ålreit å være to.

Også er det greit å ha noen å delegere ut støvtørking til.

Banankassehelvete

Jeg har kommet frem til at det er ganske mange flere ting enn skravling og ting i heimen man bør være to om. Som for eksempel å jakte på flytteesker. Først tenkte jeg "nå er jeg voksen og det er helt greit å KJØPE noen esker denne gangen, ikke bare bruke gamle pappesker fra tanum". En tur på Clas Ohlson gjorde så jeg fikk gåsehud, og kjente meg veldig igjen i kommentarene til de litt eldre, skeptiske som synes alt har blitt så dyrt i Norge. 100 KR for noen ESKER? Hallo, det er PAPP, liksom! Det har sikkert vært dopapir (kanskje ikke, men det var det jeg tenkte da) før! Jeg betaler ikke for omstrukturerte eggkartonger med penger som ellers kunne dekket middag for minst to dager! (Hiss!) Heldigvis var vi enige om dette, og lirte av oss noen gammeldamesomliktesegbedreføritida-fraser, og stampet ut av gubbdagisen. Jeg var fast bestemt på å kjøpe esker, og neste steg var IKEA. Jeg er glad jeg sjekket nettbutikken deres først, for der var de faktisk ENDA dyrere. Djiises.

Ok, jeg høres ut som tidenes bitreste nå.

Bare vent.

Så, tiden jeg kanskje egentlig tror er en sånn tid man egentlig er to (trøblete setning), den går blant annet med til bananeske-bæring. Rekorden er 5 bananesker, -ALENE. Og hadde vi da vært to stk, HVIS EN AV OSS IKKE HADDE VÆRT I UTLANDET UNDER FLYTTEHELVETE, hadde vi fått ti av gangen. Istedet løper jeg rundt som en svett gærning med bananesker flaksende rundt meg selv og barnevognen. Siden det tydeligvis er 1000000 andre som flytter denne måneden, må jeg bare karre til meg de jeg ser NÅR jeg ser dem, og det vil si at om jeg egentlig er på vei i parken med Ebba, må vi bare en svipptur hjemom med PAPP først. Gøy. Og det vil si, Anne Kristin og Jo, Ebbas foreldre, at Ebba nyter ganske godt av de nokså regelmessige butikkturene. Gulrøtter, tomater, en og annen Gomp og en haug småjuicer havner som bestikkelse hos en lykkelig liten ettåring. Hun smiler og gomler og ler, jeg svetter og smiler tilbake.

Så nå er på fornavn med alle på Rimi, Rema, Kiwi, og alle grønnsakssjappene i omegn. Og de vet akkurat hva Ebba liker best.

Og dette har jeg altså klart på omtrent tre dager.

Kristian: jeg håper (og tror) du svetter like mye som meg, selv om du er på andre siden av vår verdensdel. Forresten så savner jeg deg noe helt vanvittig. Du er verdt all bananeskebæringen i verden. (Synes jeg ihvertfall enda. Spør meg igjen neste uke.)

Bloggemaraton coming up!

Som et slags prosjekt skal jeg blogge meg gjennom dagene som arkeologienke.

Starting now.

Dagene går jo. Ganske fort også, egentlig. Følelsen da Kristian pakket kofferten og ga meg hadetkyss var litt som den du kjenner da du er på vei til å sovne, men faller istedet ned i et liksom-hull og bråvåkner. ALENE?! I FIRE UKER?! Jeg er jo, som kanskje de fleste av dere kjenner til, et ...relativt aktivt, sosialt menneske, og har ingen problemer med å holde meg sjøl underholdt. Men tiden jeg nå vil forsøke å blogge om er den tiden jeg allikevel ikke ellers hadde sosialisert meg, men kanskje heller vært hjemme, i samme hus som min samboer. Ikke tiden jeg og Kristian hadde gjort ting sammen, men den tiden vi bare beveger oss rundt hverandre, i samme hule, uten egentlig å forholde oss til hverandre. For det er utrolig hvor godt selskap det er i en som sitter i et hjørne og leser en avhandling om portrettradisjoner uten å vie deg et blikk på lenge. Det er noen der, noen du kan spørre, noen du kan gi nystekte boller til og gå bort å forstyrre med dumme spørsmål eller et kyss. Altså, muligheten er der, selv om jeg ikke bruker den. Den tiden vil jeg finne ut av om FAKTISK er annerledes når jeg er alene. Om det er noen forskjell - gjør det noe fra eller til om det sitter en person i et hjørne som du ikke har kontakt med? Og hva er den forskjellen?

Jeg tenker selvfølgelig også benytte skriveanledningen til å komme med mer eller mindre interessante synspunkter på dagene ellers. Jeg er dagmamma om dagen, og det er rett og slett skikkelig morsomt! Ebba er en fantastisk liten ettåring med skravleapparetet gående konstant, uten å få sagt et ord, og med bleierumpa vaggende i konstant feil retning. Og jeg nyter det. (Lov å ikke fortell foreldrene hennes dette, men siste dagmammadag har jeg "whooooops, flyttet! og glemt å si ifra, så de får henne ikke igjen!")

Jeg kan starte med gårsdagen og i dag. I går prøvde jeg meg nemlig med barnets første dukkert i utebassenget på Tøyenbadet. Ungen hyyyyYYYYyyyyYYYyyyYyyylte fra vi betalte inngangsbilletten, gjennom garderoben, gjennom dusjene, gjennom badehallen, ut til bassenget, gjennom en halvtimeslang badesession, gjennom skiftingen og tilbake gjennom dusjene og garderoben og til vi kom utenfor dørene. Der var det bråstopp, og hun pludret fornøyd. Jeg, på min side, hadde bakoversveis ov var likblek, og var helt sikker på at jeg ikke kunne høre noe på mange timer, for Ebba hadde skreket ut trommehinnene mine så de lå igjen og duppa i et deilig, varmt barnebasseng på Tøyen. Enda verre var det å tenke på at jeg kanskje hadde merket henne for livet - barnet vil aldri bade igjen ever!

MEN: I dag prøvde jeg meg, med friskt mot, og tok henne med til Frysja. Jeg har supergode minner fra jeg var liten, og var med mamma på 54-bussen til Frysja. Deilig sted, masse barn og fint badevann. Jeg tok det rolig, satte Ebba på fanget mitt på teppet, og sammen så vi noen minutter på barna som hoppet utti og hylte og lo. Ganske fredelig. Ingen skrik fra Ebba enda. Jeg tok av henne buksa, og skulle vente noen minutter til, men da utstøtte hun et frydefullt "whhuuiiiiiihihihi!!" og løøøøøp ned til vannet og plasket rett uti.

Kan ikke si jeg blir helt klok på den ungen. Men glad jeg ikke scarred her for life med Tøyenbadet-traumer.

Jeg må også takke Helene, Janne og lillesøster Sandra for en fin grillkveld i går. GRILL er her stikkordet. Vi grillet alt vi fant, ble grill-gale, og endte med å grille oss s'mores. Oh yes. S'mores kommer fra "some more", og er (selvfølgelig) en american thing (husk å si dette veldig tregt og nasalt). Etter å ha grillet nok mat til hele Hudøy Feriekoloni, og SPIST DET SELV, smelte vi sammen Digestive-kjeks, sjokkis og marsmallows, og sendte de på grillen. Jeg tror jeg er den fødte s'more-fikser, forresten, noe som resulterte i at jeg spiste TO. TO S'MORES! Djiises. Anbefales ikke. Det er seigt, digg, klissete, mektig, småkvalmt og helt herlig. Men EN holder. Gulp.. Men det SÅ iallefall vanvittig profft ut!

Og, let's face it, det VAR digg.

Og jeg gråt ikke fordi jeg "måtte" spise to.

Og, ja, i dag lever jeg på epler og vann.

Sommertanker - om enn litt barnslige

Klokka er midt på natta og jeg har kommet meg hjem fra en kjempekoselig kveld med leseglade jenter. Jeg er SÅ takknemlig for den gjengen der. Praten er lett og lite anstrengt, samtidig som jeg alltid synes at, mellom all fnizingen og knizingen, diskuteres det viktige temaer. Tunge, innviklede og komplekse problemstillinger som fire jenter og mye rødvin absolutt ikke har noen mulighet til å bli noe klokere på i løpet av kvelden. (Ja, vi diskuterer boka og, for de som reagerte på dette!) Uansett, jeg sitter der med Farrisen min (vannvogna, jaa), og kobler ut et minutt eller to og tenker over, mens vi snakker om psykiske lidelser og samfunnets rolle rundt et personlig problem, mine hverdagsbekymringer.

De er UTROLIG få.

Og da ble jeg inspirert til å lage ennå en liste! Jeg er svært begeistret for disse listene. De rydder opp i tankene. Og i de små, rare bekymringene.

Nå vil jeg ikke si at disse kanskje er bekymringer. De er kanskje mer som små irritasjoner som gjentar seg hver dag. Bittesmå, merkelige ting å tenke på, kanskje. Men tenk deg godt om. Og les. Kanskje ser du hva jeg mener.

Irritasjonsmoment #1

De gangene du skal gå av trikken på en holdeplass som gjør at du nødvendigvis må gå opp en mer eller mindre slitsom bakke, og du vet at du ikke kan velge en annen løsning. Du må av, gå opp bakken, og du gruer deg. Hele veien. Forbi alle de andre trikkestoppene som bare har flat bakke rundt seg. Du tenker at trikken burde kjøre saktere, eller at du burde tatt bussen. Like fullt sitter du der, uten at det egentlig er noen big deal, dette med bakken, men likevel. Gruer deg. Irriterer deg. Sant?

(Jeg merker at mammas NLP og coaching setter inn her og sier: "Rikke, dette er vel ikke en "du", men DEG? Ok, så jeg skal ikke si "du", men JEG.) Videre:

Irritasjonsmoment #2

JEG ligger i den beste sovestillingen jeg vet om. I skje. Romantisk, nært og vakkert. Nakent og deilig. Perfekt passform, litt yin/yang. Varmt og skjønt og trygt. Etter å ha ligget der og kjent på det deilige, trygge, varme, gode, romantiske og fine i noen minutter begynner jeg å grue meg til jeg skal bevege meg igjen, for da kommer den ekle følelsen av klam hud som egentlig er limt sammen, men som MÅ fra hverandre. En litt småsurklende, småvåt, litt for varm bevegelse, der hudflik for hudflik, centimeter for centimeter, må klines av hverandre. Det begynner å bli litt for varmt, men jeg gruer meg alltid sånn til den følelsen av sovevarm hun som skal forsiktig limes av min egen rygghud, så istedet for å bare få det gjort (plaster-knepet), ligger jeg der og gruer meg. Sikkert i en halv time. Får jo ikke sove. Ligger ikke spesielt godt lenger. Irriterer meg over at ikke hudene våre er like gode og svale og behagelige som da vi la oss inntil hverandre og var verdens søteste. Nå er vi heller verdens klammeste, og den ene (kremt!) snorker allerede og sover sin beste søvn, og jeg irriterer meg grønn over at jeg selv må ta steget og surkle meg av den andres kropp.

Irritasjonsmoment #3

Jeg har kjøpt meg fine, nye Converse-sko. Jeg snører dem på meg, ser ofte ned på skoene hele dagen, og fryder meg over hvor kule de ser ut på føttene mine. Etter en lang dag er de fortsatt like kule, helt til jeg kommer på, gjerne på veien hjem, at de også må av. Converse-sko er ikke akkurat det bare kjipper av deg. Snøringen jeg så fint gjorde på morgenen, med andakt og høytid, må nå knytes opp igjen. Og det er jo en voldsom prosess! Herlighet! Og da begynner alle ting med å komme seg fra trikken og inn i sofaen å irritere meg. Finne nøkler, låse opp alle 3 dørene (med ulike nøkler, vel og merke), fiske av meg veska, skru på lys, hekte av meg jakken, henge opp den, ned på kne, knytte opp knuten som i løpet av dagen har blitt hard og våt og umulig for korte, nedbitte negler, og den evige løsningen på ikke bare øverste lisse-ledd, men sikkert tre elle fire lisse-ledd nedover for at skoen skal kunne vris av. Og dette, i og meg at jeg er blessed med to (!) føtter, må gjentas, JESS, TO ganger. Hurra. Dette kommer jeg altså på at jeg må gjøre på vei hjem, og gruer meg til det hele tiden. Slitsomt.

Har du noe å tilføye?

5 små rolige dager.

Pinse på Stange! Herlig. Foruten en skikkelig barnevaktaktig kjøring av 13 utdrikkende mannfolk rundt om på Hedmarken har jeg bare gjort ting man gjør når man er på ferie på landet. Jeg har:

-arvet et gammel spisestuebord i flammebjørk som min kjære og jeg har pusset opp. Vi har skrapt oss gjennom to lag gammel maling, og jeg er i gang med å beise og lakke bordplaten. Det blir superfint! Passer perfekt inn i vårt nye hjem.

-også arvet en gammel slagbenk, som jeg har sydd nye puter til. Jeg var på den lokale innvandrersjappa og kjøpte tre poser med ris, sånne i strie, og rotet rundt i Pettersens restestoff-haug og funnet fint, billig stoff, og brukt noen timer på å sy finfine puter som både matcher de rustrøde beina på bordet benken selv.

-plantet sikkert 30 ulike planter i ulike bed, etter en skikkelig morsom tur på gartneriet over jordet. Det er det fineste gartneriet jeg har sett noen gang! Om alt annet slår feil skal jeg bli gartner og jobbe der.

-vært på besøk hos Bæssmor Holter og drukket helt ulogisk mye kaffe.

-sett film og spist burger hos'n Tom. Og fått fast plass i sofaen hans.

-drukket kaffe i solveggen ute på tunet.

-sendt hjem kjæresten til jobb og hverdag og nektet å dra hjem selv.

-bakt jordbær- og rabarbraterte med rabarbra fra egen (svigers') hage.

-kost meg glugg.

Det var utrolig godt med noen dager her. Jeg har jo nettopp levert bacheloroppgaven, og er ferdig med den utdannelsen jeg startet på for fire år siden. Jeg er altså ikke, pr dags dato, student. Ikke har jeg noen fast, full jobb heller. Så jeg er ingenting akkurat i dag. Utenom helt og holdent avslappet.